I håndballen snakker man om et viktig øyeblikk, nemlig 1 mot 1 i kampsituasjon. Det er ballinnehaver mot en annen, og hvilke ferdigheter finnes hos spillerne? Hva kan man og er det øvd godt og lenge nok? Sånn er det jo i fotball også. Hver eneste kamp, uansett nivå, inneholder situasjoner, der ballfører på en eller annen måte, under press, må foreta valg til beste for seg selv og for laget.

Av Karsten Pedersen • [email protected] • 901 97 395

• Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2023

Handlingsvalget i fotball påvirkes alltid av tiden man har til rådighet, selv om man som spiller til en viss grad kan påvirke denne tiden. Noen får til raske og gunstige handlingsvalg, via bevegelse og posisjonering i forkant av mottaket. Andre bruker for mange berøringer som tar litt for lang tid, og valget man i så måte foretar blir kanskje ikke det beste fordi man blir presset av en motstander, med tidsnød som resultat. Og behersker man da ikke å skjerme ballen godt nok, er man i trøbbel.

Litt enkelt sagt er det tiden til rådighet og rommets størrelse som påvirker utviklingen mest i fotballen. Rommene blir stadig mindre og dermed blir tiden man har til rådighet i å foreta gunstige valg, stadig kortere.

Da kan det være en fordel å tankemessig (med kontroll over ballen) ligge foran motpartens spiller i den aktuelle situasjon. Dersom valget er viktig, ja så viktig at du med gode valg kan klare deg på høyt nivå, bør man ikke da tenke nøye gjennom på hvilken måte man blir en spiller med ballkontroll og makte handlingsvalg på høyt nivå? Selvfølgelig bør man det.

Man tilegner seg selvfølgelig dette med å være i situasjoner som gir læring i 1 mot 1, så ofte og så lenge som mulig, helst hver eneste dag. Det er her smålagsfotballen kommer inn i bildet. Som middel, som metode, som mulighet og som nødvendig dersom man sikter høyt ferdighetsmessig.

Den er nok en helt nødvendig forutsetning hvis man ønsker å bli god, da mener jeg virkelig god. Tidligere hadde vi løkka, da barne- og ungdomsfotballen var uorganisert. Løkka var viktig fordi man spilte smålagsfotball her. Som ofte varte mye lengre enn en organisert treningsøkt i dagens barne- og ungdomsfotball. Da løkkefotballen ble borte forsvant en svært viktig læringsarena, og den er egentlig aldri erstattet.

Nå må man sannsynligvis få dette til på en organisert måte, og forhåpentligvis fortsatt med smålagsfotballen som utgangspunkt og innhold. Det innebærer en form for frispill uten instruksjoner. Manglende spilletid i ung alder kan være begrensende på hvor langt man vil nå som seniorspiller.

Smålagsfotballen har altså i seg muligheten for den viktige spillemengde som alltid danner utgangspunkt for hvilke ferdigheter man vil være i stand til å tilegne seg senere. Derfor er smålagsfotball totalt tidløs. Man kan dermed ikke snakke om at løkkefotballen ikke er gangbar lengre. Den var viktig for Harald Dutte Berg på 50- og 60-tallet, for Tom Lund på 60- og 70-tallet, for Maradona på 70- og 80-tallet, for Braut Haaland, Tiago Holm, Martin Ødegaard og Patrik Berg nylig, og Ole Gunnar Solskjær på 80- og 90-tallet, og alle de andre som er blitt veldig god. 
  På damesiden finner vi først og fremst Caroline Graham Hansen nå og brasilianske Martha på 90- og 2000-tallet. Mange med slik bakgrunn er blitt verdensklassespillere. I Norge kjenner vi også til tyske Lothar Matthaus, som forklarer sine ferdigheter med smålagsfotball. Lista er lang. Derfor er det en klar sammenheng med mye spill i barneårene og hvor høyt nivå man fikk anledning til å spille på som voksen.

Basisen

Basisen i ferdighetsområdene vil alltid være disse og lignende:

• Evnen til å skjerme ballen mens man skaffer seg oversikt og gjør seg klar for pasning, skudd eller føring fremover.

• Evnen til å kamuflere den hensikten man har fore, samt en kreativ stil der man løser opp situasjoner, eller foretar seg noe foran motstanderens mål som bærer preg av en kreativ situasjonsoppfatning og hvordan situasjoner også kan løses.

• Drible seg forbi noen og enten spille pasning, skyte eller bare avansere fremover på vei mot mål.

• Å skaffe seg en best mulig, og omfattende oversikt over situasjonsbildet, og bestemme handlingen ut fra det.

• 180 graders vending i midtsonen med påfølgende fartsøkning eller pasning i lengderetning til medspillere på løp, kanskje i bakrom.

• Klokkerent tilslag med begge bein i full balanse og med korrekt treffpunkt på ballen.

Dette er jo noe det ferdige spillet har i seg, og vil være lurt å beherske. På en mindre bane vil selvfølgelig de fleste av disse situasjonene oppstå ganske tett for enhver som deltar i tre mot tre eller fire mot fire, helst med keeper, og påvirkning vil skje. Her vil også den viktige balansen påvirkes. For man kan vel ikke instruere i begrepet balanse? Nei, men man kan legge til rette for at balansen påvirkes.

Det var jo derfor at de som spilte på løkka behersket spillet bedre enn de som ikke hadde like mange timer med smålagsspill. Jeg husker godt noen virkelig gode lokale spillere som hadde løkka som sin mest effektive læringsarena. Man kunne se det på måten de behandle ballen på og graden av funksjonalitet i spillet gjennom naturlige ferdigheter.

Dette vet jo alle som enten har tilhørt løkkekulturen selv eller skjønner hva den kunne gi av ferdigheter. Men dette sier seg jo selv. I dagens organiserte barnetrening vil man uansett aldri oppnå like mye spilletid pr. uke som på de gamle løkkeområdene uten å endre litt på innhold og prioriteringer, samt sterkt oppfordre til fritidsspill og egen øving. Her må også treneren være den inspirerende faktoren som evner å fremsnakke smålagsvarianten og forklare hvorfor den er så viktig.

Tro om ikke Hamsun sin siste bok, «På gjengrodde stier» handlet om alle fotballøkkene som senere skulle gro igjen?

Barnefotball spilles som voksenfotball

De ovennevnte situasjonene og dets iboende ferdighetsutfordring får man frem gjennom timevis med smålagsspill. Da løkka var den viktigste læringsarenaen var det ikke snakk om 90 minutters økter. Nei, man spilte til man ikke orket mer.

Man gav seg kanskje ikke før stillingen var 45-39 eller når klokka nærmet seg langt på kveld. Men da økta var ferdig var man blitt litt bedre og hadde hatt mye ballkontakt under spillets gang. I den grad vi sliter med noen ting i norsk fotball på den internasjonale arenaen, er det renheten, hurtighet og mykheten i ballbehandlingen, parallelt med besluttsomheten omkring handlingsvalget. Noen ganger kan det også se ut som vi har dårlig tid. Det bør man undre seg over? Hvor starter tidsnøden egentlig?

Svaret er kanskje at man mangler den store mengden med smålagsspill i ung alder, altså en stor mengde med gjentagelser på nøyaktig de samme delferdighetene som fremstår i en ordinær kamp. Burde vi ha beholdt femmer-fotball lengre og ventet med 7-er, 9-er og 11-er til gjentagelsene ble svært mange og ferdigheten høy. Ved overgangen til disse spillformene reduseres antall ballkontakter radikalt. Selvfølgelig burde vi det. De beste vi vet om har jo ofte vært innom smålagsfotballen. Den må få sin renessanse og bli en del av spillerens læringsmiljø fra ung alder. Var det ikke så at Solskjær spilte mye femmerfotball (kameratfotball) helt opp til han ble solgt til United?

Sikter man seg som spiller inn på høyrere nivå kommer man ikke utenom smålagsspillet i stor mengde. Da kan man bygge videre på denne gjennom ungdomsfotballen og selvfølgelig lykkes man i seniorfotballen fordi viktige detaljer sitter. Det er det som er spesielt med Martin Ødegaard. Fra tidlig alder ble det spilt mye smålagsfotball samt øvd på viktige detaljer ganske mange timer i uka. Detaljer som han videreutviklet i Real Madrid og nå i Arsenal. Han fikk prøvd de ut på høyeste nivå. Og de var bærekraftige på det nivået.

Dagens barnefotball er blitt lik det man opplever og ser i voksenfotballen. Bl.a. ferdige løsninger serveres gjennom tilrop fra sidelinja. Hensikten er sannsynligvis å mane til innsats og dermed seier. Hele rammen ligner jo seniorfotballen. Kan det tenkes at den dermed har en begrensende faktor siden hensikten er så forskjellig, men metodikken etter hvert ganske lik?

Kanskje vi ikke reflekterer nok over hvordan man skal få frem den kreative spilleren som etter hvert klarer seg i den viktige 1 mot 1 situasjon, som i handball. Og som virkelig behersker spillet på siste tredelen av banen.

For ikke lenge siden så jeg et barnelag trene med tilslagsbegrensning både i oppvarming og i spillet etterpå. Man stod i ro og slo til hverandre. Øvelsen ble lite målrettet, men det så fint ut, men det manglet alt av skjerming, avdribling, føring fremover, timete gjennomspill, avslutninger, relevante finter osv., osv.

Harstadfotballens nye generasjon trenere må jakte de individuelle ferdighetene. Ferdigheter som må være på et mye høyere nivå enn det vi har sett de siste 10- 20 årene. Ferdigheter som skal flytte seniorlagene opp i divisjonene. HIL bør klare å utdanne for OBOS-ligaen.
  Medkilas damelag bør klare å utdanne til øvre halvdel av 1. div. Er det realistisk? Ja så klart. 

Mangler en grunnmur

Hva er så utfordringene her?

  De klareste utfordringene er at det generelt sett mangler en ferdighetsmessig god grunnmur hos spillerne. En grunnmur bare basert på fellestreningene er for skjør og den vil ikke holde til spill på høyt nivå. Spill på høyt nivå krever selvsagt mange ting av spilleren, og ingen ting er bedre enn timevis med gøy og morsom smålagsfotball barn og ungdom imellom.

Hvordan skal man klare å få barn og ungdom til å øke timetallet med smålagsspill? Det er det viktigste spørsmålet dersom man sikter høyt opp. Hvordan skal man få barn og ungdom til å forstå at timevis med spill er det viktigste av alt? Like viktig er at klubbene, lederne og trenerne forstår hensikten og viktigheten.

Smålagsspillet i stort omfang må formidles, fremvises og støttes. Ingen blir skikkelig god bare gjennom fellestreninger, nesten uansett hvor mange fellesøkter man har. Mange trener tre fellesøkter i uka. Med alt som presses inn i en felles økt, vil kanskje den totale tiden med spill pr. uke være maks tre timer. Det sier seg selv at dette ikke rekker. Man når ikke et høyt nok antall spilletimer, men man blir selvsagt bedre. Kanskje selvoppfyllende profeti?

Er ikke basisen der, faller man igjennom. Man ser det selvsagt generelt. Mer detaljert handler det om utfordringer knyttet til mottak, vendinger, pasninger og valgene utfra de situasjonene som hele tiden oppstår.

Smålagsspillet er inngangen til senere ferdigheter på øverste nivå. Dernest kommer god og alderstilpasset instruksjon. For mye inngripen i ung alder er mer til forstyrrelser. Tilrop fra sidelinja har som regel begrenset verdi. Kaos i kampene kan ha i seg stort læringspotensial.

Kreative spillere ønske alle seg, men ingen er vel blitt kreativ ved å bli fortalt hva som bør gjøres ute på banen.

Hva er smålagsspillets enkle innhold: Få spillere, akkurat passe bane, ingen krav om utstyr, lange omganger og en stor kjempesterk indre spillelyst. Å få frem denne langtidsvarende spillelyst er svært viktig, uansett.

Selv er jeg spent på det prosjektet som nå er startet på tvers av noen av klubbene i byen. Det man har tenkt eller kommer til å tenke, og få dette omsatt i praksis, vil definere Harstadfotballen i lang tid. Prosjektet må treffe riktig fra dag 1. Og det viktigste vil alltid være hvordan få opp mengde med erfaringslæring gjennom det ferdige spillet, allerede fra 6 års alderen. Da har man 10-15 år til rådighet. På disse årene bør man få til å spille smålagsspill flere ganger i uka, men helst hver eneste dag. Og det uten noen form for tilrop eller instruksjonsformaninger fra sidelinja. Det siste fordi det er mange ting man ikke kan instruere spillere på vei mot virkelig gode ferdigheter. De pasningsalternativene som spilleren selv oppdager og får til god timing på, er mye, mye viktigere enn tilrop fra sidelinja der man skal gi løsningene til spilleren med ballen, og at spilleren skal gjøre det som forventes fra treneren.

De som deltok i spillet, fikk frem sine ferdigheter på en naturlig måte. Man fikk da et situasjonstilpasset register å bruke av. Man så det umiddelbart, spesielt på passeringer. Berøringsfrekvensen og romforståelsen tilpasset den situasjon som oppstår, beherskes som regel best av de som i yngre år har spilt mye fotball. Geniale spillere i den forstand at disse bedre enn de fleste evner å påvirke kampens gang i kraft av sine ferdigheter har selvfølgelig spilt smålagsfotball i enorme mengder.

Personlig synes jeg det både er nødvendig og betryggende at det utdannes trenere i stor skala og at den innholdsmessig er tilpasset den tiden vi er i nå. Men iblant ser jeg instruksjoner, tilrop og øvelser i barnefotballen som kanskje burde vært erstattet med smålagsspill uten instruksjon, og det med god grunn.

FAKTA

KARSTEN PEDERSEN
Karsten Pedersen har mange års bakgrunn som barne- og ungdomstrener. Er utdannet fra Norges idrettshøgskole og har UEFA A-lisens. Beskriver seg selv som løkke-entusiast og reflekterende tilskuer, som blir glad av å se spilleglede. Har de siste seks årene hatt ansvar for igangsetting av fotballaktivitet for aldersgruppa 4-6 år.